|
Fra kolonitidens homofobi til skeiv imperialisme
”Hindringene for å få vite noe om seksualiteten i kolonitidens Afrika er formidable. Konvensjonelle historiske kilder er enten tause om emnet eller gjemt bak en tykk hinne av fordommer”
Sitatet er hentet fra Marc Epprechts bok Hungochani. Nesten all vår kunnskap om afrikanske samfunn og kulturer fra før og under kolonitiden kommer fra vestlige sosialantropologers og etnografers arbeider. Disse var selvsagt påvirket av sin tids og sin kulturs homofobi, i tillegg til at de støtte på alle de vanlige vanskelighetene som møter den som vil studere noe så intimt som seksualitet. Dette har preget senere tiders syn på forekomsten av alternative kjønns- og seksuelle praksiser. Forskere har vist at det var europeiske etnografer, ikke afrikanere, som først påsto at homseksuell oppførsel var så godt som fraværende fra Afrika sør for Sahara.
Hva er egentlig sex?
Et illustrerende eksempel på hvor lett selv en positivt innstilt forsker kan trekke feil slutninger, er hentet fra Kathryn Kendalls artikkel ”When a Woman Loves a Woman in Lesotho” i boka Boy-Wives and Female Husbands. Artikkelforfatteren, som selv er lesbisk, prøver å snakke med kvinner hun blir kjent med om seksualitet. Hun har observert at kvinner ofte har intime forhold til hverandre, og lurer på om disse nære vennskapene også inkluderer et seksuelt forhold. Informantene hennes sier blankt nei. Men hva betyr seksualitet? Det viser seg at det lokale språket definerer seksualitet som penetrerende samleie mellom mann og kvinne (ordet sex betyr noe som inkluderer det mannlige lem). Kendalls kvinnelige venner utvekslet både intime kyss og genital kontakt. Men dette var bare mulig, konkluderer hun, siden ingen anså dette som ”sex”. En kvinne som blir tatt på fersken sammen med en annen føyser anklagene bort: ”Har vi peniser som vi kan ha sex med hverandre med? Kan to vaginaer knulle?” På dette punktet later det til at både tradisjonelle kulturerer og vestlige etnografer har vært enige...
Europeiske fordommer
Påstanden om at samkjønns seksuelle relasjoner er “uafrikanske”, kan sees på som en form for stereotypering av svarte afrikanere. I kolonitiden var rasialiseringen av afrikanere bestemt av troen på at de var essensielt annerledes (og underlegne) de såkalte ”siviliserte grener” av menneskeheten. De hadde ingen historie, eller de var generelt barnlige og hadde ikke kapasitet til sofistikerte tanker og følelser. En viktig oppgave for den afrikanske postkoloniale forskningen siden 1940-tallet har vært å demonstrere hvor feil denne troen har vært, og å samle et vell av beviser på hvordan historie, kultur og humanitet i Afrika er like kompleks og variert som i andre deler av verden. Selve ideen om Afrika som en enhet er eurosentrisk. Epprecht sier i sin bok Hungochani: ”Hvor nedslående er det ikke da [...] å se at afrikanske ledere og intellektuelle nå igjen prøver å begrense afrikanere innenfor en snever og fundamental umenneskelig stereotyp [les: den heteroseksuelle normalen]”.
De homofobene i området vi hører mest fra i dag bruker ofte bibelske argumenter, argumenter om ”offentlig helse” eller familieverdier – alle argumenter vi kan kjenne igjen fra de sosialt konservative i Vesten. De undertrykkende lovene (både Kenya, Tanzania og Uganda har forbud mot homseksualitet nedfelt i lovverket) er på sin side en direkte arv fra kolonitiden. Det kan derfor synes paradoksalt at det er disse lovene ledere som Ugandas president Museveni bruker for å forsvare sitt land mot "vestlig dekadense".
Men selve påstanden om at homoseksualitet er uafrikansk later til å stamme fra Vesten. Epprecht forteller at så tidlig som på 1700-tallet uttrykte europeiske menn av overklassen en tro på at afrikanske menn var ”fritatt fra sodomiens moralske pestilens” (Sir Edward Gibbon, 1781). Denne tro ble brukt som et argument for de britiske og tyske imperienes ekspansjon. Man så Afrika som en opprinnelig ”homofri” sone, og afrikanerne burde derfor befris fra arabere og portugisere, som jo var kjent for den slags tilbøyeligheter! Det er en variant av argumentet om den hvite mannens byrde – den hvite, virile, heteroseksuelle mannens naturlige rett og plikt til å herske over og oppdra de laverestående raser.
Verdens beste homolovgivning finnes i Afrika...
Epprecht skriver i introduksjonen til Hungochani: ”Denne boka er rettet mot bigotter i Afrika, men har også en høne å plukke med alle i Vesten som haster til med fordømmelse og patronisering på dette området.” For vi skal passe oss når vi fordømmer afrikanske lederes homofobi, så vi ikke nører opp under arrogante eller selvforherligende holdninger om hvor progressive vi i nord er i forhold til det tilbakestående/usiviliserte Afrika. Bildet er ikke entydig, noe Sør-Afrikas radikale grunnlov med all tydelighet viser.
Den rasehistoriske arven har gitt flertallet i Sør-Afrika en inngrodd avsky mot bruken av juss til å diskriminere noen uten grunn – herav Sør Afrikas enestående lovverk og juridiske praksis. I alt fra debatter til domsavgjørelser ser man spor av forståelsen for hvordan diskriminerende holdninger gjensidig påvirker hverandre. Vi kan for eksempel bare håpe at vår egen likestillingsminister er like klok som den sørafrikanske høyesterettsdommeren L. Ackerman. I forbindelse med opphevelsen av en gammel sodomi-lov sa han at homofobi “gir grunnlag for et stort spekter av andre former for diskriminering, som samlet urettferdig forhindrer en rettferdig fordeling av sosiale goder og tjenester.”
Skeiv imparialisme
Lokale bevegelser og nettverk av selvidentifiserte lesber og homser utvikles over hele Afrika nå, og de har som regel nære relasjoner til de globale bevegelsene. Slik skapes og utvikles nye visjoner og rom for å leve non-konformative sosiale og seksuelle liv. Men det er viktig å huske at disse bevegelsene ikke oppstår i et vakum. Fellesskap av mennesker som identifiserer seg annerledes med hensyn til kjønn og/eller seksualitet fantes før og eksisterer parallelt med den gryende LGBTI-bevegelsen.
De eneste som føler seg som en del av den globale bevegelsen er de unge, urbane, velutdannede selvidentifiserende homoseksuelle. De er bare en liten del av en større gruppe kvinner og menn. Totalt gir den større gruppen uttrykk for en langt større variasjon når det gjelder seksuell praksis blant samkjønnede enn det vi kjenner fra vår homobevegelse. Samtidig, hvis vi ser på vår egen homohistorie, ser vi at nettopp de urbane ”moderne” miljøene ofte går foran i utviklingen av nye identiteter og måter å se på kjønn og seksualitet på. Kulturer er i stadig bevegelse og utvikling, ikke minst i møtet med andre. De som kjemper mot de dynamiske elementene i kulturen vil alltid være bakstreverske og reaksjonære krefter (uansett om det er snakk om bibeltro kristenfundamentalster som vil beskytte kjernefamilen, eller afrikanske nasjonalister som vil beskytte tradisjonell kultur eller for den saks skyld marxister som vil beskytte arbeiderklassen mot borgerskapets dekadense).
Det vi skal passe oss for er at vi ubevisst gir fortrinn til vestlige kategorier og begreper – det er ikke sikkert vi kan forstå alt i verden med utgangspunkt i oss selv. Nairobiske Nancys oppfatning av hva det vil si å være lesbisk er helt sikkert en helt annen enn hvordan Ida i Oslo ser på seg selv. Vi skal heller ikke tro at våre erfaringer fra de siste 30 årene med homokamp kan danne noen blåkopi for hvordan det skal gjøres andre steder. Vi kan utveksle erfaringer og diskutere strategier, men vi skal passe oss vel for å tro vi har fasiten.
Tekst: Annika Rodriguez
|
