|
Homodød eller homoliv i Kenya
”It's more like gay death, not gay life in Nairobi”. ("Det er ikke noe homoliv i Nairobi – det er mer som homodød"). Slik beskriver en anonym homofil mann situasjonen i Kenyas hovedstad.
"Homoseksualitet er mot afrikanske normer og tradisjoner, selv religionen ser på det som en stor synd” uttalte tidligere president Daniel Arap Moi og la til: “Kenya har ikke plass til homoseksuelle og lesbiske”
Den kenyanske grunnloven forbyr homoseksualitet, og strafferammen for sex mellom menn er fra 5 til 14 år (paragraf 162-165 i straffeloven). Sex mellom kvinner er ikke nevnt i loven, men den brukes likevel som en trussel mot lesbiske kvinner.
Diktatoren Moi ble kastet i 2002. I dag er det partiet National Rainbow Coalition med president Kibaki som sitter ved makten i landet. De er desverre ikke så homovennlige som navnet kan få en til å tro. I 2005 skulle det være folkeavstemning om et forslag til ny grunnlov. I debatten om grunnloven beskyldte de ulike fløyene motparten for å ville legalisere homoseksualitet for å diskreditere dem. Et lyspunkt var likevel at enkelte menneskerettighetsaktivister hevet stemmen for en forbedring av rettssituasjonen for homofile, selv om stemmene deres druknet i de konservatives propaganda. Hele grunnlovsdebatten endte med at folket forkastet det framlagte forslaget, og den utdaterte loven står fortsatt ved lag.
I en meningsmåling utført i 2005 viste resultatene at 96 % av befolkningen i Kenya mener homoseksualitet er mot deres religiøse overbevisning. Religion står svært sterkt i hele Øst-Afrika, med kristendommen som den dominerende religionen, og islam som en god nummer to. Norge har i en årerekke sendt misjonærer til området, og fortsatt kanaliseres mye utviklingshjelp gjennom kristne organisasjoner. (En av de norske organisasjonene med sterkt fotfeste i området er Norsk Luthersk Misjonssamband– kjent blant annet for å ikke tillate kvinner i styrende organer og slettes ikke homofile som ansatte.)
Mwangi Githahu, en journalist i the Daily Nation (Kenyas største dagsavis) sier at de fleste kenyanerne ikke vil snakke om homoseksualitet:
- Loven og alle andre later som det er noe som ikke skjer, de vil bare ikke vite om det. Men det er ingen som vet hvor den kommer fra, denne sprø ideen om at homoseksualitet er uafrikansk. *
Jeremy, koordinator for den lokale homoorganisasjonen Galebitra, er enig med Githahu og legger til at det tradisjonelt finnes mange ulike familiestrukturer i Afrika. Han spør seg hvorfor ikke samkjønns-relasjoner kan være en del av dette mangfoldet.
- Det snakkes så mye om familieverdier. I Afrika er familieenheten veldig viktig. Og følelsesmessige bånd er viktige også i samkjønnsrelasjoner. [...] men hvis du ikke kan snakke om [forholdet], vil stillheten drepe.
De fleste homofile i Kenya lever et dobbeltliv. De lever ut sin seksualitet i skjul i frykt for å miste jobben, bli utstøtt av familien, havne i trøbbel med myndighetene eller bli utsatt for vold i nærmiljøet.
- Vi er svært utsatte, vi blir forsømt, og vi er ikke synlige. Uten en massiv protest hvor homofile står fram og krever sin rett, vil regjeringen bare fortsette å neglisjere oss, sier Jeremy.
Situasjonen i hele Øst-Afrika er den samme som i Kenya. Men hvis homofiles rettigheter vinner fram i ett av de østafrikanske landene, tror Jeremy det er håp for resten.
- En åpning i Kenya vil være et stort gjennombrudd.
Tekst: Annika Rodriguez
* Alle sitater er hentet fra artikkelen "Being Gay in Kenya", les hele på http://www.mask.org.za/SECTIONS/AfricaPerCountry/ABC/kenya/Kenya_42.htm
|
