|
Å møte mennesker som Victor gjør noe med deg. Jeg blir både ydmyk og inspirert, jeg blir stum av beundring når jeg ser et slikt mot, og jeg får lyst til å gjøre noe for å støtte Victor og hennes kampfeller.
Fordømmelse og forsoning
Victors oppveksthistorie har mye til felles med den andre lesber og homser i Øst-Afrika forteller. Det er historien om en kamp for akseptere seg selv i en kultur der religion spiller en stor og viktig rolle.
- Jeg vokste opp i et strengt katolsk hjem og ble oppdradd til å se på homoseksualitet som en demonisk synd, forteller Victor. Da hun som 15-åring fortalte sin mor om at hun var forelsket i en skolevenninne, var morens svar at de skulle be om hjelp fra Jomfru Maria. Så Victor ba og ba i årevis, og oppsøkte en rekke menigheter, prester og sjelesørgere på leting etter hjelp. Deres svar var alltid det samme: homoseksualitet er djevelens verk.
- Jeg ble til og med seksuelt trakassert i en kirke. De strippet meg for å fordrive den mannlige ånden som tvang meg til å kle meg i mannsklær. De kledte meg naken og brant klærne mine, og så la de hendene sine på underlivet mitt og ropte og skrek i Guds og Jesu navn...
I dag har Victor funnet fred med Gud på sin egen måte.
- Jeg har funnet forsoning mellom min tro og min seksuelle identitet. Jeg er en kristen og jeg har et forhold til Gud, uansett hva verden måtte si. Det endret seg da jeg begynte å henvende meg direkte til Gud – jeg ba til Ham om dette med min seksualitet. Jeg fikk en slags åpenbaring. Jeg hadde sett på Gud som den strenge, en som alltid holdt et sverd og ville straffe meg, slå meg eller være sint på meg. Men plutselig forandret han seg. Jeg opplevde en ny varme, skyldfølelsen tok slutt, og jeg fikk en nærhet til Gud som til en du kjenner selv om du ikke kan se ham. Jeg tror på at han åpenbarte seg for meg, og hjalp meg med å bearbeide temaer rundt min seksuelle identitet, min religion og min tro på ham. Siden det har det vært greit. Jeg er en synder, ja jeg er skyldig i mange synder, men det at jeg er lesbisk er ikke en av de syndene.
Å krysse kjønnsgrenser
Victor kaller seg lesbisk – hun er ikke i tvil om at det er en betegnelse som passer på hennes seksualitet. Når det kommer til hennes kjønnsidentitet er det vanskeligere.
- Det er noen ting rundt min identitet som jeg ikke skjønner. Noen ganger tror jeg at jeg tilhører et annet kjønn. Et tredje kjønn, ennå ikke navngitt, kanskje. Fra mitt liv vet jeg at det er stor variasjon, både når det gjelder seksualiteter og typer av kjønn. Jeg bryr meg ikke om folk kaller meg han eller hun – de kan kalle meg hva de vil. På et tidspunkt kalte jeg meg selv for "che" – jeg var på leting etter et passende pronomen og kunne ikke finne noe, så da begynte jeg å referere til meg som "che" hvis jeg snakket og skrev om meg selv, ikke "he" og ikke "she".
Hun har alltid vært ei guttejente, hun har krysset kjønnsgrensene siden hun var barn, og det har alltid brakt henne i trøbbel; Fra hun fikk juling av faren for å nekte å gå med kjole på avslutningsfesten for grunnskolen, til trusler om utvisning fra skoler og oppsigelse fra jobber på grunn av sin framtoning.
- Uganda er et konservativt samfunn. Veldig konservativt, og det er mye lidelse for dem som ikke tilpasser seg samfunnets normer.
Selvransakelse og ny inspirasjon
- På et tidspunkt i livet mitt hadde jeg det svært vanskelig. Jeg hadde mistet jobben, jeg hadde mistet flere gode venner, familien oppførte seg underlig overfor meg, jeg hadde blitt en misbruker. Ja, på den tiden pleide jeg å bruke dop og jeg drakk masse. Jeg kunne drikke 7-8 timer uten stans, og så ble jeg hjemløs. Jeg led i den perioden, fordi jeg var hjemløs og det skjedde så mye rart.
- Så satte jeg med ned og spurte meg selv hvordan er det blitt slik? Jeg gikk på de beste skolene, ja, jeg utmerket meg på skolen, og nå var jeg likevel her. Jeg hadde jobbet i bank, og gjort det bra. Jeg kommer fra en velstående familie, og her var jeg, totalt nedkjørt. Så hva var problemet? Jeg så på grunnen til at jeg mista jobben, på grunnen til at jeg hadde mistet venner, jeg så på grunnen til at jeg drakk og alt det som skjedde med meg. Og jeg innså at alt var på grunn av min seksuelle legning! Og jeg så på vennene mine, og de var i samme situasjon.
- Det var da jeg begynte å studere og bli interessert i organisering. Jeg leste på internett og fant alle disse linkene til aktivist-sider, og jeg ble virkelig inspirert. Jeg så hvordan andre også hadde vært slitne, slik som jeg var sliten, men de hadde reist seg og gjort noe med situasjonen sin. Og det hadde brakt dem videre. Så jeg tenkte at jeg må også reise meg, jeg må forandre livet mitt og livet til dem som er som meg. Jeg pleide å diskutere det med vennene mine, og de ble også interessert. Så da bestemte vi oss for at vi trengte en organisasjon slik at vi kunne jobbe sammen.
Dette var i 2003, og diskusjonene i Victors vennegjeng ble til LBT-organisasjonen Freedom and Roam Uganda. De hadde lange diskusjoner om hva de skulle kalle seg (et av forslagene var The Lesbian Liberation Front!), men endte altså med Freedom and Roam Uganda
- Because that is what we are looking for in every aspect of life: To roam freely.
Ett navn med mening
Victor heter egentlig Juliet, og vi spør hvorfor hun begynte å kalle seg Victor.
- Det var ei jente på videregående skole her i Kampala som døde. Jeg mener hun ble drept, hun ble tvunget til å ta livet av seg på grunn av sin legning. På skolen hadde de funnet ut at hun var lesbisk gjennom kjærlighetsbrev hun utvekslet med andre jenter. På skolen kalte de sammen til allmøte hvor de ydmyket henne og ga henne juling foran alle lærerne og elevene. Etter all julingen ble hun sendt hjem til foreldrene med beskjed om at hun var utvist fordi hun var lesbisk. Så hun gikk gjennom nok en runde med avstraffelse hjemme. Hun fikk ikke noe støtte, foreldrene var rasende. De brakte henne tilbake til skolen med beskjed om at hun skulle straffes offentlig på ny. Den dagen hun ble brakt tilbake ble hun skamslått, så hun var gul og blå over hele seg. Om kvelden fikk hun feber, og dro til sykestua for å få medisin. Jeg tror hun overdrev situasjonen, jeg tror hun hadde bestemt seg for å ta livet sitt da. Hun hadde fått nok – bare tenk selv hvilken situasjon hun var i, - helt alene! Hun tok all medisinen hun hadde fått på en gang, og la igjen et brev hvor det sto at hun ikke orket mer. Og slik døde hun.
- Det sto om det i alle avisene, og jeg leste dem sammen med vennene mine, men først gjorde jeg ingenting. Og det var ikke en eneste en som kritiserte det som var blitt gjort mot jenta, - ikke en gang de menneskerettighetsforkjemperne vi liksom har i landet. Det var mye av det som ble gjort mot jenta som burde straffes, i hvert fall burde de bli fortalt at dette ikke var måten å behandle noen på. Men alle syns det var helt ok – det var noe som ble diskutert på radioen, og alle var enige om at ”de” fortjener en slik behandling, det var ingen støtte å få. Det føltes som om de slo oss andre også. Det eneste som hadde skjedd med den jenta som ikke hadde skjedd meg, var døden. Og jeg ble så sint, og jeg sa til kvinnene i Freedom and Roam: "Vi må snakke for oss selv og jeg tror det er på tide at vi går på lufta og sier fra". Og de andre sa "Nei, det er ikke rette tiden". Så da sa jeg at "ok, da gjør jeg det selv. Jeg skal gå til radioen og jeg skal fordømme disse handlingene. Jeg skal fordømme regjeringen og foreldrene og lærerne, alle lederne vi har i dette landet."
- Jeg gikk til radiostasjonen KFM, som syntes det var en vanskelig sak. De hadde aldri hatt noen som meg der før som snakket om menneskerettigheter for LHBT-folk. Så alle var nervøse og sa at jeg ikke måtte gjøre det, jeg ville risikere livet. Men jeg sa at jeg må gå, jeg trenger å gjøre det, men jeg kan gjøre det under et oppdiktet navn. Det var det lille skapet jeg gikk inn i på det tidspunktet. Så da jeg kom i studio, sa jeg at jeg heter Victor, for "victory"
- Det har blitt en del forvirring rundt det med navnet – noen ganger har jeg sagt Juliet og noen ganger Victor, og det har gjort at det har tatt så lang tid for dem å finne meg. Jeg har kritisert regjeringen veldig høylydt, men det var først i fjor at de angrep meg (se artikkelen Ugandiske lavpunkter). Nå er Victor navnet mitt, og det er mer enn et navn. Det er et ord som betyr noe, og det inspirerer meg!
Krigeren Victor
For snart ett år siden ble Victors hjem ransaket av myndighetene. De brøt seg inn en dag hun ikke var hjemme, ransaket leiligheten, beslagla en rekke dokumenter og bøker om LHBT-spørsmål, og arresterte en kenyansk venn som var på besøk. Siden da har hun levd i dekning. Hun får støtte av Amnesty International og andre organisasjoner som en risikoutsatt menneskerettighetsforkjemper.
Hva har alt dette gjort med henne, spør vi?
- Jeg er redd for å miste meg selv. Jeg føler at jeg er i ferd med å miste meg selv, jeg lever et liksomliv: Det er krigeren Victor og mennesket Victor, men Victor får bare utvikle krigersidene av seg selv, og livet mitt er ikke noe liv lenger. Jeg er som en penn, den må virke, man må fylle den med blekk. De som støtter meg har hjulpet meg masse, men jeg trenger noe mer enn støtte til et sikkert hus og livsopphold. Det indre mennesket blir ikke tatt vare på. For mange er det nok så lenge jeg har mat og et sikkert sted å sove, så kan jeg jobbe og jobbe. Men noen ganger trenger jeg å ringe til min elskede som bor så langt borte. Jeg lengter etter å besøke henne. Jeg lengter etter en pause. Men det er det ingen som forstår. Mennesket Victor er ikke lenger et tema.
In love with the struggle
- Jeg vil dra herfra, og jeg vil ikke dra herfra. Hvis jeg drar kan jeg leve lykkelig med kjæresten min, og hun ville bli så lykkelig over at vi kunne være sammen. [Victor har en kjæreste som bor i USA] Vi kunne gå tur på gata sammen, til og med gå ut og danse… Men hvis jeg drar, er jeg redd for at… Jeg kjenner at jeg vil være fysisk tilstede her i kampen. Jeg vil ikke engasjere meg fra et sted langt borte. Jeg vil delta fysisk, for jeg er forelsket i kampen også. Jeg har en lidenskap for frigjøring, og jeg vil oppleve den, ikke bare høre om den, men oppleve at den kommer.
Neste slag i kampen for frigjøringen av Ugandas seksuelle minoriteter skal stå i retten. Victor saksøker myndighetene for ulovlig husransakelse og beslaglegging av private eiendeler etter det som skjedde i fjor. Hun håper at en seier i retten vil legge noen nye premisser.
- Selv myndighetene vil lære at det er slutt på de tider da de kunne behandle homoseksuelle akkurat som de vil. Og homoseksuelle selv vil lære at hvis du blir dårlig og urettferdig behandlet, har du rett til å rapportere det til noen. Det er derfor jeg utfordrer politiet Alle burde vite at homoseksuelle også har rett på beskyttelse. Selv denne regjeringen vår som mishandler oss, burde egentlig beskytte oss. Jeg vet det er en underlig drøm, men det kommer til å skje. Jeg kan se det. Noen ganger sier folk at jeg er gal når jeg drømmer om sånne ting, men det vil skje. Jeg kan se veien framover, jeg kan se det for meg.... Hvis vi mislykkes skal vi gå videre til den afrikanske domstolen, det finnes helt sikkert en vei. Vi har manglet visjonære folk som kunne gjøre det, men jeg er villig til å gjøre det, og jeg skal gjøre det. Og jeg kan se at folk nå er i ferd med å reise seg. Det kommer til å gå. Det er ingen grunn til at det ikke skal forandre seg i dette landet, når det har forandret seg i andre land.
Tekst: Annika Rodriguez
|
