|
Java House at 11 a.m. Wednesday
Charles og Anthony kommer en time for seint, så nervøse er de for å møte oss. Som homo i Kenya trår man varsomt i møte med fremmede, for homofobien gjennomsyrer hele samfunnet, og du kan straffes med opp til 14 års fengsel for homoseksuelle handlinger.
Det er Nancy som har fått trommet sammen tre venner og seg selv på kafeen Java House en onsdag formiddag i Nairobi. Det hadde tydeligvis ikke vært lett å finne noen som kunne eller ville stille opp. Vi var både spente og nervøse da vi ankom kafeen, men klokka elleve presis kom Nancy og Jessy – vårt første møte med homobevegelsen i Øst Afrika kunne starte.
Nancy er 27 år og utdannet journalist. Hun var den første jenta som ble med i den kenyanske homoorganisasjonen Galebitra og er nå leder av dens lille kvinneavdeling. Jeg kom i kontakt med henne gjennom Coalition of African Lesbians (CAL, en panafrikansk paraplyorganisasjon), for senere å oppdage at hun dessuten var en av medforfatterne bak boka ”Tommy boys, lesbian men and ancestral wives: female same-sex practices in Africa” som jeg nettopp hadde lest. En nøkkelperson inn i det østafrikanske homomiljøet, med andre ord.
Med seg har hun Jessy, som er 26 år og som jobber for en internasjonal bistandsorganisasjon. Og vi fire - Nancy, Jessy, Siri og jeg - finner tonen umiddelbart, på tvers av språk, nasjonalitet og homohverdag. Vi kunne egentlig like gjerne ha møtt hverandre på kvinnekveld i Oslo.
Møttes på bussen
Men kvinnekvelder er noe Jessy og Nancy bare kan drømme om foreløpig. De kjenner kun en liten håndfull andre lesber, og en noe større håndfull kvinner som regner seg som biseksuelle. Selv traff de hverandre en varm ettermiddag i en "matatu", en av de overfylte minibussene som trafikkerer Nairobis gater. Jessy, som tydeligvis er den mest frampå av de to, begynte å flørte, og dermed var det gjort. De var kjærester en stund – nå er de gode venner. Nancy er singel for tida, mens Jessy dater en italiensk lesbe som hun møtte gjennom jobben.
I Galebitra føler de seg usynlige og forsømte – mennene dominerer, som ellers i det kenyanske samfunnet.. Det er i det hele tatt vanskelig å være kvinne i Kenya, for ikke å snakke om ugift kvinne, for det er nesten umulig å leve alene. Presset fra familien er stort, og familien utgjør den sosiale og økonomiske tryggheten for folk. Mange av kvinnene Nancy og Jessy kjenner ender opp med å gifte seg. Noen av dem som har nektet, blir utsatt for så mye vold og trusler fra familien at de må bo i skjul hos venninnner.
Gutta kommer
Endelig dukker også Anthony og Charles opp (Jeremy som er Galebritas leder, er desverre ikke i byen for øyeblikket). Først er de ganske tilbakeholdne, men snart begynner Anthony å fortelle om arbeidet i Galebitra. Organisasjonen har et lite kontor i Westlands, som er en av de rike forstedene, med mange utlendinger. Her har de en telefon, og noen stikker innom så ofte de har tid for å svare på henvendelser. Ansatte har de ikke råd til å ha, hele organisasjonen finansieres gjennom medlemmenes kontingent. (De som har jobb, betaler 6000 ksh i året, tilsvarende ca 600 NOK, noe som er en formue lokalt).
Arbeidet med hiv/aids-problematikken har vært viktig i organisasjonen. Aids er et enormt samfunnsproblem generelt i Øst-Afrika. Siden homoseksualitet både er forbudt ved lov og svært stigmatisert sosialt, har menn som har sex med menn ikke vært nevnt i offentlige kampanjer eller av de mange NGOer som jobber mot spredningen i befolkningen generelt. Homsene har derfor enormt høy smitterate, og hiv/aids arbeidet må prioriteres. Noe av det Anthony og Charles var fornøyd med å ha fått til i fjor, var nettopp hiv/aids-seminar like utenfor Nairobi over flere dager. For å få dette til hadde de alliert seg med kenyanske eksil-homser. Det er lettere for dem som har flyttet ut av Kenya å være åpne.
Framtidsplaner
Vi spør våre fire nye venner om de selv er åpne. Det blir stille rundt bordet, ingen har lyst til å svare. De lever i skjul alle fire. Det eneste vi kan si, er at vi forstår dem, vi skulle bare ønske at situasjonen var annerledes for dem. Jentene ser ut som om de hører eventyr når vi forteller om SinPecado og kvinnekvelder. De tror ikke de selv noen gang får oppleve noe slikt i Kenya. Likevel mener de landet tross alt er kommet lengre enn naboene Tanzania og Uganda. I Tanzania står religionen enda sterkere enn i Kenya, og en større del av befolkningen er muslimer. Uganda er et av de landene i Afrika hvor den politiske ledelsen slår mynt på homohets. Gutta er mer optimistiske på egne vegne:
- Innen 2010 skal vi ha fjernet paragraf 162, sier Anthony selvsikkert. Og det er blant annet derfor de bruker så mye tid og energi på å bygge opp homoarbeidet.
Vi begynner å fabulere om hva de skulle ønske seg for Galebitra – kanskje en nettside, kanskje de kan lage noen hefter og løpesedler som de kan gi til interesserte, kanskje de kunne få råd til å bemanne kontoret av og til slik at det ble lettere for folk å ta kontakt…. Jentene håper at 2006 skal bety et løft for kvinneavdelingen. De håper at de kan komme i gang med jevnlige møter, og at de skal klare å tilby noe sosialt som kan knytte kvinnene til organisasjonen.
Vi skilles med et løfte om å møtes snart igjen. Vi utgjør ikke en trussel lenger. Neste gang vi kommer, lover de oss til og med en tur på byen: De skal vise oss at det også i Nairobi finnes utesteder som levner liten tvil om at det finnes homoer også i Kenya. Man må bare vite hvor man skal gå…
Tekst: Annika Rodriguez
|
