|
Kjønn og seksualitet i Afrika
Afrikanske homofober er sørgelig like våre egne. Både Robert Mugabe og Enevald Flåtten har sammenlignet oss med svin. Konsekvensene for homofile blir bare så mye større når det er en statsleder som fremmer slike holdninger, og ikke bare en sekterisk svovelpredikant.
Flere afrikanske ledere sier at homoseksualitet er uafrikansk. De påstår at homoseksuelle ikke fantes i de tradisjonelle samfunnene, og at det er et fenomen som har oppstått på grunn av påvirkning fra Vesten. Det gjør de til tross for at det overalt og til alle tider har funnets mennesker som har overskredet sin tids og sin kulturs rammer for kjønn og seksualitet. Heldigvis begynner den voksende LGBTI-bevegelsen over store deler av Afrika å bli en synlig motvekt mot slike fordommer.
Tabu og utestenging
I Øst-Afrika er seksualitet og seksuelle spørsmål fortsatt i stor grad tabu. Selv etter år med hiv/aids kampanjer og kvinnebevegelsens kamp for reproduktive rettigheter, er det religiøse holdninger og påbud som dominerer den offentlige diskusjonen: Det beste middelet mot hiv-smitte er avholdenhet, og abort er totalt uakseptert.
Fremst blant tabuene er samkjønnsseksualitet. De kulturelle og religiøse fordommene fører til diskriminering av seksuelle minoriteter. Minoritetsmiljøer har begrenset mulighet for å utfolde seg, og livet til den enkelte blir innskrenket. Den allestedsnærværende homofobien og offentlig uttalte negative holdninger overfor seksuelle minoriteter gjør at LGBTI-befolkningen ikke beskyttes av noen offentlig instans (som for eksempel politiet eller rettsvesenet), og den skaper isolasjon, utestenging og andre former for diskriminering. Det store flertallet lever et liv i skjul, og mange fornekter sin egen seksualitet i forsøk på å leve opp til samfunnets normer og forventninger.
Homoseksualitet som identitet
Selv om man anerkjenner at seksuell praksis mellom to av samme kjønn har eksistert til alle tider og i alle samfunn, hevder mange at en homoseksuell identitet er en ny, vestlig oppfinnelse. Det er selvsagt helt riktig - også i Vesten er homoseksuell identitet slik vi oppfatter det i dag av ny årgang. Men det betyr ikke at det ikke har funnets alternativer til det heteronormative også i Afrika. Alternative kjønns- og seksuelle praksiser er ikke et moderne fenomen. Det som kan sies å være en moderne, vestlig versjon, er å definere en person på bakgrunn av seksualitet (Jeg er homoseksuell).
I Afrika har et nesten universelt krav vært slektens videreføring gjennom heteroekteskapet, uten at kravet dermed nødvendigvis har vært heteroseksuelle lyster eller monogami. Det har ikke vært forventet at et individ undertrykker sin homoseksualitet, så lenge han eller hun ikke lar dette ikke ødelegge for kravet om å føre slekten videre. Dessuten har det vært en selvfølge at man opprettholder en viss diskresjon,- seksualitet har i det store og hele vært omgitt av et slør av tabuer og hemmeligholdelse.
Men kulturer eksisterer ikke i et vakum, det skjer gjensidig utveksling og påvirkning, og alle samfunn som har kontakt med omverdenen, utvikler og forandrer seg. Ofte er det for eksempel større forskjeller mellom by og land enn mellom urban storbykultur på tvers av landegrensene. Homoseksualitet som identitet er dermed et fenomen i storbyer som Nairobi eller Dar es Salaam, og homser og lesber henter inspirasjon til å kjempe for sine rettigheter blant annet gjennom å lese om hva som har skjedd i Vesten. Samtidig finner de sin egen vei med grunnlag i egen historie og kultur. Definisjonen av hva det vil si å være homse, lesbe, bifil eller transkjønnet er heldigvis ikke noe som er skrevet i stein. Det er definisjoner i stadig forandring og med lokale variasjoner over hele kloden.
Kjønn, rase, klasse, seksualitet
Politisk, kulturell og religiøs fundamentalisme spiller en viktig rolle i undertrykking og begrensning av seksuell pluralisme i Øst-Afrika. Alle variasjoner av seksuell aktivitet og valg av seksualpartner som avviker fra det heteronormative, regnes som sykelig, avvikende og unaturlig, og det fordømmes i strengest mulig ordelag. Kjønnspolitikken som ligger implisitt i slik oppfatning er avgjørende, fordi seksuell aktivitet som går mot den mest utbredte praksis er med på å undergrave konvensjonelle kjønnede forhold og hierarkier. Seksualitet er derfor viktig for å opprettholde patriarkatet og videreføre afrikanske kvinners underordning.
Den vanlige motviljen mot samkjønns seksualitet gjenspeiler altså en dypere frykt: Homoseksualitet truer med å underminere mannens maktposisjon i privatsfæren, altså i mellommenneskelige forhold og familien, så vel som i det offentlige rom hvor myter om hva det vil si å være kvinne eller mann florerer.
Marc Epprecht bruker begrepet transfobi i sin bok Hungochani. I dette begrepet legger han frykt for eller sinne rettet mot at kjønnsrollene overskrides i offentligheten (for eksempel at en kvinne kler seg i mannsklær). Han mener det ofte er et mer dekkende begrep enn homofobi fordi det er den offentlige overskridelse av kjønnsroller som oppnår reaksjoner, heller enn frykt eller avsky for homoseksuelle handlinger som skjer privat. Uansett hva som er sterkest - frykten for at kjønnsrollene overskrides eller at seksuelle roller utfordres - er det helt klart en sammenheng. Noen har foreslått begrepet heteropatriarkatet for å vise hvordan mannlig dominans går hånd i hånd med heterosekuell dominans.
Seksualitet er ikke bare et naturlig eller instinktivt fenomen. Det er en nøkkelbestanddel i kjønnsrelasjoner. Epprecht peker på hvordan kjønnsrelasjoner i sin tur er nøkkelen for å forstå hvordan rase, klasse og andre sosiale relasjoner har utviklet seg:
”Å forstå seksualitet gir dermed et verktøy til å forstå systemet av kapitalisme bygd på rase som har vært så grunnleggende inngravert i de sørafrikanske kulturer og landskap. Kapitalisme bygd på rase (racial capitalism) korrumperer forståelsen av Afrika, og truer i dag hele vår planets overlevelse. [...] Å forstå kjønn og seksuelle forhold i Afrika er altså ikke bare interessant for sin egen del, eller fordi det har blitt identifisert som en førsteprioritert for utvikling av afrikanske regjeringer og intellektuelle. Å forstå konstruksjonen og videreføringen av afrikanske seksualiteter er også en spire for dem i Vesten som ønsker å utvikle strategier for å stille menneskelige betingelser for den globale kapitalismen.”
Tekst: Annika Rodriguez
|
