|
Utfordringer for en spirende homobevegelse
i Øst-Afrika
“LGBTI activism in East Africa is in its incipient stage and stands where the gay movement was 40-50 years ago in most western countries. Threats of the movement faltering or falling to pieces are typical of such movements that operate within the context of an illegal regime.” Sylvia Tamale, Dekan på Juridisk fakultet ved Makerere University
En nederlandsk forsker kunne i 2005 intervjue representanter fra 15 organisasjoner i Kenya og Uganda som sier at de jobber for LHBT-rettigheter. Til tross for dette imponerende antallet organisasjoner kan man desverre ikke si at regionen har noe mer enn en gryende homobevegelse. Gruppene er små og svake, og samarbeidet mellom dem er oftest ikke-eksisterende.
Det å organisere seksuelle minoriteter i samfunn som forbyr homoseksualitet og forakter homoseksuelle, krever evner utover det vanlige. Ta dessuten med i betraktningen at undertykte og isolerte mennesker ofte vender sinne og frustrasjoner mot seg selv og sine egne. Da er det ikke så vanskelig å forstå at bevegelsen i Øst-Afrika sliter.
LHBT-grupper i regionen er desverre preget av konflikter og maktkamp, både innad i den enkelte organisasjonen og mellom gruppene. En av grunnene til dette er nok at de sloss om de samme, svært begrensete ressursene. Høye forventninger sammen med lav selvtillit, svakt lederskap, manglende kunnskaper, og udefinerte mål og oppgaver gjør også sitt til at det nøres opp under konflikter i miljøet. Manglende åpenhet innad og mellom gruppene bidrar til økt mistenkeliggjøring og følelsen av å holdes utenfor.
En del organisasjoner kamuflerer sine mål og aktiviteter, og sier aldri høyt at de kjemper for LHBT-rettigheter. Det gjør det vanskelig for dem å skape strategiske allianser med personer og organisasjoner ellers i samfunnet som kunne gitt dem innflytelse. De organisasjonene som åpent sier at de kjemper for homo-rettigheter, kan ikke registrere seg som organisasjon så lenge homoseksualitet er forbudt, og har dermed problemer med blant annet å motta økonomisk støtte, ettersom de fleste donorene krever et organisasjonsnummer av de organisasjonene de samarbeider med.
Noen grupper eksisterer bare i navnet, og har overhodet ikke aktive medlemmer. De fleste overdriver nok medlemstallet på spørsmål fra potensielle støttespillere. Likevel kan slike organisasjoner være viktige fordi de til tross for få medlemmer er med på å sette homospørsmålet på dagsordenen.
Minoritetsgrupper opplever ofte motvilje innad mot å utfordre de strukturer som undertrykker dem. Dette er spesielt tydelig blant middelklassens homser og lesber. De er i bedre posisjon enn de fleste til å forandre ting, men er ofte ikke villige til det. De skjuler seg bak fasaden og lever ut sin legning i hemmelige nettverk. For dem kan åpne aktivister representere en trussel – de trenger usynligheten for å leve sine priviligerte liv. Vi kjenner igjen holdningen fra vår egen homohistorie, der det var mange som syntes Kim Friele og co burde gå stillere i dørene da de begynte å kjempe en politisk kamp på slutten av 60-tallet. Men de bedrestilte homsene og -lesbene trengs, de også, nettopp fordi de er ressurssterke. Å mobilisere denne gruppa til å ta del i kampen for egne rettigheter er derfor livsviktig for organisasjonene i Øst-Afrika.
Samarbeidet med andre organisasjoner
En stor utfordring for bevegelsen er hvordan deres arbeid kan integreres i et videre menneskerettighets- og kjønnsperspektiv. Framgang for menneskerettigheter generelt og kvinners rettigheter spesielt må også omfatte seksuelle minoriteter. Mange organisasjoner som jobber med menneskerettigheter og kvinners rettigheter hevder at det er umulig å sloss for en gruppe som er usynlige, og at LHBT-befolkningen må kjempe for sine egne rettigheter. De har til dels rett – bevegelsen trenger absolutt flere synlige representanter. Men rettighetsorganisasjonene kan også selv bidra til å bryte muren av stillhet omkring temaet, og de kan skape rom for å stå fram ved inkludere en kriminalisert og marginalisert gruppe i sitt arbeid.
For øyeblikket er det få kvinne- og menneskerettighetsorganisasjoner i Øst-Afrika som aktivt støtter LHBT-bevegelsen. Noen få er åpne for at homorettigheter må innkluderes i et menneskerettighets-perspektiv, men flertallet er ekstremt konservative og anerkjenner ikke homorettigheter i det hele tatt. Det argumenteres også flittig med at det finnes viktigere ting å ta tak i - homorettigheter er et luksusproblem bare rike nasjoner kan bruke energi på. (”La oss først få en slutt på krigen/bekjempe sultkatastrofen/utryddet analfabetismen, så kan vi begynne å snakke om homorettigheter....”)
De organisasjonene som tross alt mener homorettigheter er en del av menneskerettighetene, gjør det ofte bare i teorien. De er redde for å gi aktiv støtte, fordi de frykter represalier fra myndighetene, eller de er redde for å miste økonomisk støtte fra konservative givere.
Urgent Action Fund (UAF) utga i desember 2005 en rapport kalt LGBTI Organizing in East Africa: The True Test for Human Rights Defenders. Her kan du lese mer om hvilke utfordringer bevegelsen i Øst-Afrika står overfor. Rapporten inneholder også konkrete råd om hvordan man kan komme videre. Urgent Action Fund følger opp rapporten sammen med blant annet Ford Foundation. De er aktivt involvert i å styrke de lokale organisasjonene, og støtte samarbeidet mellom dem. Skeiv solidaritet har etablert kontakt med deres lokale representanter i Nairobi, og ønsker å følge deres råd og veiledning i arbeidet med årets aksjon.
Tekst: Annika Rodriguez
|
